Dette innlegget ble bidratt av et WeAreTeachers-fellesskapsmedlem som ønsker å være anonym.

Nylig ble jeg kalt ned til hovedkontoret midt i planleggingsperioden. . Jeg trengte å hente en vare som en forelder leverte til barnet sitt. Jeg trodde det var noe sånt som en inhalator eller penger til middag, og jeg var glad for å kunne hente den.

Da jeg kom til resepsjonen, holdt forelderen frem en S’well-flaske til meg. Du vet, en av de 17-unse isolerte vannflaskene, knapt større enn en vanlig flaske vann.

«Hei, beklager,» sa forelderen fårete. Han var i dress, tydelig på vei til jobb (eller noe arbeidslignende). «Remy fortsatte å sende meg tekstmeldinger om at hun trengte det. Jeg sendte en melding tilbake, Har de ikke vannfontener på skolen din?, men jeg antar at hun bare måtte ha den ut av flasken.» Han lo, som for å si: Tenåringer, har jeg rett?

Jeg trakk pusten dypt gjennom nesen. "Å, jeg har en av dem - jeg elsker min også," sa jeg. Men jeg er ganske sikker på at øynene mine sa: HVA PÅ DEN FAKTISKE JORDEN .

Vi har alle hørt om helikopterforeldre. Men du har kanskje ikke hørt om den siste betegnelsen for en urovekkende trend som nylig ble identifisert innen foreldre: gressklipperforeldre.

Foreldre med gressklippere strekker seg til den nødvendige lengden for å forhindre at barnet deres må møte motgang, kamp eller fiasko .

I stedet for å forberede segbarn for utfordringer, de klipper hindringer ned slik at barna ikke vil oppleve dem med det første.

Jeg tror at de fleste gressklipperforeldre kommer fra et godt sted. Kanskje opplevde de mye skam rundt feil som barn. Eller kanskje de følte seg forlatt av foreldrene i deres øyeblikk av kamp, ​​eller taklet flere hindringer enn de fleste. Hvem som helst av oss – selv ikke-foreldre – kan føle med motivasjonen til en person som ikke ønsker å se barnet sitt slite.

Men når vi oppdrar barn som har opplevd minimal kamp, ​​skaper vi ikke en lykkeligere generasjon med barn . Vi skaper en generasjon som ikke aner hva de skal gjøre når de faktisk møter kamp. En generasjon som får panikk eller stenger av tanken om å mislykkes. En generasjon for hvem fiasko er altfor smertefullt, og etterlater dem med mestringsmekanismer som avhengighet, skyld og internalisering. Listen fortsetter.

Hvis vi eliminerer all kamp i barns yngre år, vil de ikke komme til voksenlivet på magisk vis rustet til å takle fiasko.

Det er faktisk barndommen når de lærer disse ferdighetene.

Et barn som aldri har måttet håndtere konflikter på egenhånd, vil ikke nærme seg den første testen de bomber på college og si: «Hei. Jeg trenger virkelig å studere hardere. Jeg tar kontakt med utdannet assistent og ser om de vet om studiegrupper jeg kan bli med i eller annet materiale jeg kan lese for å gjøre det bedre på nesteen." I stedet vil de høyst sannsynlig reagere på en eller flere av følgende måter:

• Klandre professoren
• Ring hjem og be foreldrene deres om å gripe inn
• Ha en mentalt sammenbrudd eller gjøre seg selv elendig
• Skriv stygge anmeldelser på nettet om professoren og klassen deres
• Begynn å planlegge for den uunngåelige ødeleggelsen av deres collegekarriere/fremtid
• Anta at de mislyktes fordi de er dumme
• Klappe sammen i seg selv og gi opp helt og slutte å prøve

Skremmende, ikke sant? Jeg ser lignende versjoner av den samme oppførselen som en ungdomsskolelærer hele tiden.

Et nedskalert eksempel på dette er en forelder som ringte for å be om forlengelse av et skriveprosjekt på vegne av barnet sitt. skal ringe Josh.

"Jeg gir gjerne en forlengelse," svarte jeg, "men vil du spørre Josh hvorfor han ikke spurte meg om det? Jeg vet at jeg har gjort det klart for elevene mine at de står fritt til å be meg om utvidelser. Hvis det er noe ved meg som gjør ham nervøs eller nølende med å henvende seg til meg, må jeg vite om det.»

«Å nei, det er ikke noe sånt, han elsker deg,» forklarte hun. "Jeg pleier bare å håndtere denne typen ting for ham."

Hva slags ting? Jeg ville spørre. Noe mindre enn perfekt behagelig?

Selvfølgelig har noen foreldre barn som lider av angst, depresjon eller andre former for psykiske lidelser.

Foreldrene tilDisse elevene kan, forståelig nok, prøve å fjerne kamper og utfordringer fra barnets liv fordi de har sett hvordan barnet deres har reagert på andre kamper og utfordringer tidligere. Og selv om jeg fullt ut erkjenner at hvert barn og situasjon er forskjellig – for eksempel trenger 504 elever absolutt visse kamper eliminert for å være på like vilkår med jevnaldrende – jeg er ikke sikker på at løsningen for alle sensitive barn er å fjerne så mye kamp som mulig.

Jeg har klinisk angst som kan føles lammende til tider og som jeg slet med ofte gjennom hele barndommen. Men jeg kan ikke forestille meg hvor mye verre angsten min ville vært hvis foreldrene mine hadde lært meg at angsten min var noe å frykte og unngå, ikke håndteres direkte; hadde jeg blitt oppdratt til å vike unna alt utenfor min komfortsone i stedet for å bearbeide og jobbe gjennom ubehaget mitt; hadde jeg mottatt beskjeden som barn om at foreldrene mine – ikke jeg – var de eneste rustet til å håndtere utfordringene i livet mitt.

Hvis vi vil at barna våre skal være vellykkede, sunne voksne, må vi lære dem hvordan man kan behandle sine egne utfordringer, reagere på motgang og forsvare seg selv.

Se videoen vår om gressklipperoppdragelse her.

Hva er en gressklipperforelder?

"I stedet for å forberede barna på utfordringer, klipper gressklipperforeldre ned hindringer."

Skrevet avWeAreTeachers fredag ​​14. september 2018

P.S.: Denne artikkelen av en høyskoleprofessor om gressklipperforeldre er verdt å sjekke ut.

Kom og del dine tanker om gressklipperforeldre i våre WeAreTeachers HJELPELINJE-gruppe på Facebook.

I tillegg deler lærere de mest opprørende forespørslene fra foreldre.